Det flerkulturelle Norge

I tv - debatten fra Litteraturhuset er det mange forskjellige meninger og synspunkter, blant deltakerne og publikum. Debatten innledes av Erik Wold - programleder som starter med en kort oppsummering av kronikken til Christian Tybring-Gjedde (stortingsrepresentant FrP): vi tror ikke på noe flerkulturell, vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system, idioti på langsikt som vi tror kan rive landet vårt i filler er ordene som blir brukt. Debatten tar henholdsvis for seg at den norske kulturen mer og mer forsvinner. Etniske nordmenn flytter ut av sitt nabolag på grunn av at de mener at sine barn og elver på skolen ikke kan få lekekamerater og den andre sosiale biten. Disse tingen er litt uvesentlige men det er viktig for mange hvis man skal trives. Det blir snakket om at de som er her ikke kan godt nok norsk for å være en del av den norske kulturen bør gå i egne klasser for å lære ordentlig norsk. Jan Bøhler (stortingsrepresentant Ap) mener at de innvandrerne bør gå i samme klasse som de etnisk norske så man får en blanding. Men da kommer det frem at de ikke er gode nok i norsk og ikke kan gå med de etnisk norske. Samtidig er man redde for at den norske kulturen blir borte, og at man ikke skal få feiret jul, påske og andre høytider. Lærer på Fjell skole Unni Helland som også er forfatter av boka "det flerkulturelle klasserommet" underviser mange innvandrere og hun sier at de feirer jul i klasserommet. Hun men at den norske kulturen ikke detter ut selv om det kommer innvandrere hit.
Sazia Sarwar er norsk, og det er sønnen hennes også skriver hun. Men da sønnen hennes begynner på skolen blir han tatt i mot som en utenlandsk og må fylle ut arket om minioritetsspråkelige. Senere får han byttet klasse, og han er mye bedre en mange etnisk norske elever i norsk. Men bare fordi han hadde noen flere pigmenter ble han tatt i mot som en utenlandsk.

Både debatten fra Litteraturhuset og kronikken til Sarzia Sarwar handler om barn i skolen, og det å være norsk eller ikke, og hvilken klasse de blir satt i. Kulturer, flerkulturell og rettferdighet er temaer som blir tatt opp.

Selv mener jeg at man er norsk hvis man har norsk statsborgerskap, men at man skal få tilrettelegging og hjelp for å lære seg norsk hvis man sliter med det. Barn bør omgås hverandre og blandes mest mulig så man kan lære av hverandres kulturer, og levemåte - ingen har vondt av å vite mer om hverandre, og dette er en god egenskap å ha med seg videre i livet når man omgås andre mennesker enten man er etnisk norsk eller innvandrer.

Urettferdig behandling av norske barn med litt annerledes hudfarge

Shazia Sarwar skriver om at hun er norsk, og det er sønnen hennes også. Men på skolen blir han tatt i mot som om han var utenlandsk. Han blir sendt med et skjema for minoritetsspråklige. Selv om hun protesterte, og sa at hun var født i Norge og at sønnen hennes var født i Norge, men det hjalp ikke. De måtte fylle ut skjemaet. Deretter måtte sønnen hennes ta en test. Senere viste det seg at testen var bare tull, og at han var mye bedre i norsk enn de andre elvene som var lyshudede.


Nazim Karim har et barn som går på barneskolen. Han hadde blitt tatt ut av timen, og spurt om han ble slått hjemme bare fordi han hadde noen ekstra pigmenter i huden.

Begge disse er norske damer med norske barn, men som har foreldre fra andre land. Men de er begge født og oppvokst i Norge, det samme gjelder sønnene deres. Begge sønnen har blitt utsatt for noe ubehagelig på skolen bare fordi de har litt mørkere hud enn oss norske. Begge foreldrene har reagert på dette, Shazia Sarwar snakket med læreren, og rektor og sønnen hennes kom rett inn i en vanlig klasse. Nazim Karim ble rasende, og flyttet sønnen sin til en annen skolen, på grunn av forskjellsbehandling mellom de lys- og mørkhudede barna.

Forfatterbesøk av Nazim Karin

Torsdag 2. september fikk vi besøk av forfatteren Nazim Karim som er forfatter til den norske boka Izzat - for ærens skyld. Hun blir ønsket velkommen, og presenterer seg for oss. Hun er gift med en engelsk mann, og har en datter og en sønn - sønnen var med på besøket i dag. Hun begynte på boka Izzat allerede da hun var 16 år. Nazim er født i Drammen, og vokste opp på Bragernes - hun beskriver som det stedet i byen som de rikeste bor. Men selv hadde ikke faren råd til mer enn det de trengte. Hun vokste opp med faren sin, og var den eldste i søskenflokken på 5. Hun hadde mange konflikter med faren sin, og fikk etter hvert spiseforstyrrelser. Konfliktene var blant annet om kulturen - faren levde innenfor en pakistansk kultur, men Nazim som var født i Norge og hadde norske venner, levde innen for en norsk kultur. I Pakistan er jentene familiens ære, og guttene har mer frihet - så når broren hennes skulle på juleball fikk ikke Nazim lov til å dra. Hun og faren dro til Kasmir for og finne tilbake kulturen og levemåten, men Nazim følte seg ikke hjemme her og dro tilbake til Norge igjen. Hun skjønte derfor at det var i Norge hun tilhørte. Mange spør hvor hun er fra, og Nazim svarte at hun var fra Norge, men ettersom Nazim hadde annerledes hudfarge var ikke Norge godt nok for dem å høre. Så da spurte de hun om hvor foreldrene hennes var fra, og da sa hun jo Pakistan. Hun ble lei av å bli spurt om og om igjen, men hun ville være norsk og følte seg norsk - hun bleket håret da hun var ung, og prøvde å se mest mulig norsk ut. Hun har til å med bunad til sønnen og dattera hennes - de føler seg norske, og vil være som andre norske barn.


Nå skriver hun en bok som handler om Norges lover og støtteapparatet rundt det, rettssystemet og ulike straffer. Menn i andre land får hardere straffer en menn i Norge hvis de har gjort det samme, og om kulturen norsk til muslimsk.
Besøket avsluttet med et spørsmål fra en medelev: hvordan forhold har du til faren din nå?
Da svarte Nazim: Vi er bestevenner. Han fikk slag, og kom mest sannsynelig ikke til og klare å si noe igjen, evt. ville det bare blitt ordene mamma eller pappa for det er det første man lærer. Men det første han sa etter 6 år var Nazim.
Det viser hvor mye hun har betydd for han, selv om fortiden ble som den ble.
Det var et interessant besøk, og tiden gikk altfor fort.

Kultur

Kultur kommer fra mennesket.Jeg mener at alt vi gjør og hvordan vi gjør det er kultur. Kultur er avhenging av meninger og tanker, og det som faktisk finnes - enten har vi en normativ kulturforståelse eller en deskriptiv kulturforståelse. Jeg mener at en kulturell identitet i et samspill med vår egen identitet bør ligge til grunn for at et samfunn eller et folk kan si de har sin egen kultur. Men hva er en kulturell indentitet og et sampsill med vår personlige identitet? Kultrurell identitet er noe vi kan føle og gjøre viktig når vi møter folk vi mener er kulturelt forskjellige fra oss selv, men igjen da kan man spørre: hva er det som gjør oss kulturelt forskjellige? det er opp til en selv å bestemme hvor langt man vil gå på det - noen mener man er kulturelt forskjellige bare man har en annen klesstil for andre må man være fra et annet land for å være kulturelt forskjellige. For å ha samspill med sin personlige identitet må man være i samspill med andre mennesker først.

Hva er kultur?

Normativ kulturforståelse og deskriptive kulturforståelse er de to måtene å forklare kultur på.


Normativ kulturforståelse betyr at det finnes en felles målestokk for eksempel for kunstnerisk kvalitet og menneskelig vekst. Vi må ha et verdimål for å snakke om god og dårlig kultur, finkultur og ukultur. Opplysningstidens klassiske kulturbegrep forutsatte at en hadde en verdiskala - at det var mulig å skille mellom godt og dårlig.

Den deskriptive kulturforståelse blir beskrevet som det faktisk finnes, enten en liker det eller ikke. Innenfor for dette har vi trosforestillinger, moralske og estetiske verdier, verbalt og nonverbalt språk, artefakter (gjenstander, redskaper), alle menneskelige aktiviteter og ferdigheter.

Fellesnevneren for normativ kulturforståelse og den Deskriptive kulturforståelsen er at meningene stadig dannes og nyskapes ved at mennesker kommuniserer med hverandre.

Kommunikasjonssituasjon

Lillesøsteren min og mamma skulle snart dra, og mamma måtte legge igjen en lapp til meg angående hunden som ble alene hjemme - mamma var opptatt med noe så hun hadde bedt lillesøsteren min skrive det hun sa. Da jeg kom hjem sto hunden i en løpeline, og på lappen sto det: slepp ham, ikke vent til jeg kommer. Jeg slapp ham og det gikk galt for på jordet ved siden av hadde bonden nettopp slept sauene. Da jeg ringte mamma fikk vi det oppklart, og lillesøsteren min hadde skrevet komma feil sted, for det skulle stå: slepp ham ikke, vent til jeg kommer.