Torsdag 2. september fikk vi besøk av forfatteren Nazim Karim som er forfatter til den norske boka Izzat - for ærens skyld. Hun blir ønsket velkommen, og presenterer seg for oss. Hun er gift med en engelsk mann, og har en datter og en sønn - sønnen var med på besøket i dag. Hun begynte på boka Izzat allerede da hun var 16 år. Nazim er født i Drammen, og vokste opp på Bragernes - hun beskriver som det stedet i byen som de rikeste bor. Men selv hadde ikke faren råd til mer enn det de trengte. Hun vokste opp med faren sin, og var den eldste i søskenflokken på 5. Hun hadde mange konflikter med faren sin, og fikk etter hvert spiseforstyrrelser. Konfliktene var blant annet om kulturen - faren levde innenfor en pakistansk kultur, men Nazim som var født i Norge og hadde norske venner, levde innen for en norsk kultur. I Pakistan er jentene familiens ære, og guttene har mer frihet - så når broren hennes skulle på juleball fikk ikke Nazim lov til å dra. Hun og faren dro til Kasmir for og finne tilbake kulturen og levemåten, men Nazim følte seg ikke hjemme her og dro tilbake til Norge igjen. Hun skjønte derfor at det var i Norge hun tilhørte. Mange spør hvor hun er fra, og Nazim svarte at hun var fra Norge, men ettersom Nazim hadde annerledes hudfarge var ikke Norge godt nok for dem å høre. Så da spurte de hun om hvor foreldrene hennes var fra, og da sa hun jo Pakistan. Hun ble lei av å bli spurt om og om igjen, men hun ville være norsk og følte seg norsk - hun bleket håret da hun var ung, og prøvde å se mest mulig norsk ut. Hun har til å med bunad til sønnen og dattera hennes - de føler seg norske, og vil være som andre norske barn.
Nå skriver hun en bok som handler om Norges lover og støtteapparatet rundt det, rettssystemet og ulike straffer. Menn i andre land får hardere straffer en menn i Norge hvis de har gjort det samme, og om kulturen norsk til muslimsk.
Besøket avsluttet med et spørsmål fra en medelev: hvordan forhold har du til faren din nå?
Da svarte Nazim: Vi er bestevenner. Han fikk slag, og kom mest sannsynelig ikke til og klare å si noe igjen, evt. ville det bare blitt ordene mamma eller pappa for det er det første man lærer. Men det første han sa etter 6 år var Nazim.
Det viser hvor mye hun har betydd for han, selv om fortiden ble som den ble.
Det var et interessant besøk, og tiden gikk altfor fort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar